Okei, her i Sentral-Amerika maa man betale for aa forlate et land. Det har vi blitt ganske vant til. Enten betaler man naar man kommer inn til landet eller naar man drar. Fair. Det som ikker er fair er naar grensevaktene vil kreve mer penger av tursiter, og derfor krever en liten sum ekstra. Da vi krysset grensen mellom Mexico og Belize var vi forberedt paa aa maatte betale en sum (som vi ikke by law maatte betale, men som grensevaktene ville ha for seg selv). Da slapp vi unna det fordi vaare guider pratet oss unna det. Flott.
Saa kom dagen da vi skulle fra Belize til Guatemala. Vi betalte oss ut av Belize, men her ogsaa var vi forberedt paa at vi maatte betale en ganske liten sum, men dog en ulovlig sum, til grensevaktene i Guatemala. Her ogsaa gikk guiden vaar foran for aa kunne argumentere for aa ikke betale, men klarte det ikke. Derfor maatte alle betale denne lille summen. Unntatt en. Mari.
Jeg gikk fram til disken, smilte saa pent som min mor har laert meg, blunket med daadyroeynene som min far har laert meg, og sa at jeg ikke skulle betale. Ganske enkelt. Mannen mente at det maatte jeg bare finne meg i, men jeg sto paa mitt. Det smarte var at jeg ba om kvittering. Noe de ikke kan gi meg fordi de ikke registreres noen plasser at jeg betaler. Fordi de ikke kunne gi meg kvittering, slapp jeg aa betale. Sweet.
No comments:
Post a Comment